Stevne med dramatikk

I dag skulle jeg være med Camilla og Ingunn til Drøbak hvor Rachella og Pasja skulle starte sprang 120 og 130. Starta kl 10 fra Lier, Ingunn og Heidi (som har en del av sprangtreningene på Landfall) kjørte foran med hestehenger og jeg og Camilla kjørte etter. Vi ble litt bak pga noen ærend, og da vi kom i 50-sonen på Lahell ser vi til vår forskrekkelse at midt i veien står en åpen hestestransport. I veikanten står Ingunn med en "lettere forstyrra" hest, Pasja selvsagt. Som silblør fra venstre bakbein.
Pasja hadde fått en av sine hysteriske anfall i transporten og tilta fullstendig og nærmest prøver å legge seg ned. Da de prøvde å få henne på bena drar hun opp venstre beinet mens hun står på det med den høyre foten. Og får en flenge noen cm over kronranden som omtrent går rundt hele framdelen av foten. Unødvendig å si at det ble temmelig kaotisk. En bil + henger med hest midt i veien, oss i veikanten med en blødende Pasja og biler som ikke kommer forbi. Heldigvis var det noen hestevante folk som hadde stoppet og hjulpet til.
Det ble ringt til veterinær, og i mellomtiden fikk jeg rota rundt i bilen hvor jeg ihvertfall fant noe hundebandasje, litt underdimesjonert, men Camilla fikk i hvertfall stoppet de verste blødningene med den. Stevnet i Drøbak var bare å glemme så Ingunn kjørte hjem med Rachella mens vi venta på veterinær. Da han kom å sjekket skaden syntes han det var såpass alvorlig at han mente hun måtte sendes til veterinærhøgskolen for å sjekke om det var skader på beinvev eller sener. Ingunn ville absolutt ikke ta henne inn i transporten igjen, men vi hadde egentlig ikke noe valg. Hun hadde fått masse beroligende, så vi håpet det ville gå. Men dengang ei! Hun gikk fullstendig bananas igjen og det hørtes nærmest ut som en sentrifuge på ville veier inne i transporten. Vi var 4 stk som nærmest hang på henne på alle kanter for å berolige henne, men det var ikke annet å gjøre enn å få henne av hengeren fortest mulig.

Så begynte jobben med å få tak i en heste-lastebil, ettersom hestene nok står noe stødigere i disse. Håpet var at Pasja da ikke ville få panikk. Det var ikke enkelt. Med stevne både i Drøbak og Hønefoss var alle hesteeiere i omegnen avgårde med bilene sine. Den første de fikk låne starta ikke, den neste starta men stod fastfryst i snøen.
Men ettersom tiden gikk kom folk etterhvert hjem fra stevne og glad var vi da Jon Fagerås trillet inn med lastebilen sin. Da hadde vi faktisk stått ute i nærmere 5 timer...
Det rare med Pasjaen er jo at hun syntes det var helt ok å stå 5 timer i veikanten på E 23 med masse tung trafikk dundrende forbi. Det affiserte henne overhodet ikke. Å kjøre transport derimot...


Må jo bare beundre Camilla for hennes ukuelige optimisme, etter maaaange timer ute i kulda forkynte hun at det kunne vært verre; det kunne ha regnet...

Jeg må innrømme at jeg var innmari bekymra da Pasja skulle ombord i lastebilen. Dette måtte jo bare gå, noen annet valg hadde vi jo ikke...Jeg hadde bestemt meg for å dra hjem når bilen kjørte, var igrunnen ikke mer jeg kunne bidra med. Etter noen timer ringte heldigvis Camilla og kunne fortelle at de mht til skaden hadde vært kjempeheldige, det så ikke ut til å være annet enn et realt kjøttsår. Hun skal sjekkes ytterligere i morra og blir på vetrinærhøgskolen til fredag.
Kjøreturen i lastebil hadde også gått helt fint. Pasja hadde funnet "teknikken" med å stå på bil ganske kjapt så det var tydeligvis helt greit. Så nå må nok familien Viken gå til innkjøp av lastebil...:-)