Feltrittsweekenden begynte fredag ettermiddag hvor vi fikk tildelt hester samt en sprangtime med noen "udde" hindre for å få en følelse av hvordan hestene reagerte når hindrene ikke så helt "normale" ut. Min hest, eller rettere sagt ponni (havner ofte på ponni fordi jeg er ganske liten:-) var en pen skimmel hoppe ved navn Whita Spirit. Hun er kun innlånt for sommeren på senteret. Krysning av Shagya araber og connemara. Hun ble temmelig hissig i sprangen, og en stopp i en kombinasjon gjorde at jeg nok etterpå holdt litt for hardt i nebbet på henne. Så jeg må innrømme at jeg funderete litt på hvordan det kom til å gå i terrenget - bokstavelig talt over stokk og stein?:-)
Monica fikk Dinaro, en relativ liten (i Monika-målestokk) fuks som kan bli ganske hissig i sprangen og Kristin fikk Callimero, en "gammel" sliter som absolutt IKKE virket gammel når han stod i terreng-hinder kø:-)
Kyllinggryte og etpar glass rødvin etter timen gjorde utslaget og Jon Blund innhenta meg før klokken var 10, tror jeg...
Lørdag møtte vi kl 9 for litt teori i stallen. Etter det var det bare å sale opp å ta turen ned til feltrittsbanen, en litt lang skrittetur ettersom den går etter asfaltvei stort sett hele veien. Spirit virket ikke helt fortrolig med biler, så jeg krysset fingrene for at det ikke skulle komme noen semi-trailere.
Vel nede på feltrittsbanen var første økt rundt på et galoppspor for at vi skulle finne riktig tempo ute i terrenget. Vi ble sluppet rundt puljevis og Spirit oppfatta gangske fort at det lå hester foran henne i løypa så hun beina på for å ta dem igjen. Jeg trodde selvsagt det gikk altfor fort, men tempoet var visstnok ok, og jeg skjønner at dette ikke er noen frøkensport...:-)
Så fikk vi prøve oss på et enkelt stokkehinder. Bortsett fra at Spirit har problemer med høyregaloppen, gikk det relativt greit. Jeg la inn etpar litt kraftige halvparader i god tid før hinderet, deretter lot jeg henne få gå. Da fungerte det greit og dette ble oppskriften for resten av dagen. Jeg fikk bestemme litt først, også fikk Spirit bestemme etterpå:-) Sånn funker det med hopper!
Etter å ha kjølt ned hestebeina i innsjøen Totak ble hesten sluppet i inngjerding og vi tok en lengre pause.
Første hinder etter pausa var trappa. Den bestod enkelt forklart av 2 store trappetrinn, slik at det ble to oppsprang med et galoppsteg på "trinnet". Dette ble tatt i alle gangarter både opp og ned. I nedspranget er det viktig å gi hesten tøyle samt bli godt tilbake.
Så stod etpar vannhinder for tur, det ene populært kalt "magaplasket":-) Vannhinder nr 2 var morsomst. Det gikk først over en bekk, deretter opp en liten skråning, så over en stokk på toppen av skråninga.
Dette hinderet ble også tatt begge veier. Festlig! Siste gangen vi tok det ble vi bedt om å ta med en stokk som lå inne på et gjorde i en sving etter bekken. Det var det kun Monica og Dinaro på vårt parti som greide! Jeg merker at jeg blir usikker på hindre jeg ikke har fått sett ordentlig på først, så da kan man jo bare tenke seg hvordan hesten har det...!
Det neste hinderet var en oxer, og det som skremte meg litt med det var at hesten faktisk kan tre beinet ned i det dersom den bommer. Faktisk så gjorde nesten erfarne Erwin akkurat det mens vi stod å så på, og mere skulle det jo ikke til før jeg lagde skrekkscenarier i hodet...
Så jeg startet mot hinderet med blandete følelser og godt tempo (syntes jeg selv), men Maria ba meg å øke på så jeg skjønte at her var det bare å la det stå til. Det gikk helt fint, Spirit overhopper en del, noe hun gjør på flere hindre. Heldigvis har hun ikke problemer med å rekke over selv om jeg syntes satsten blir i tidligste laget noen ganger.
Så kom en utfordring, stein/stokkehinder på toppen av bakke. Dette hinderet var i to utgaver, lightutgaven og challengeutgaven (ihvertfall sett fra mitt ståsted).
Lightutgaven gikk galant, men den andre var bakken virkelig BRATT både foran og bak. Strekningen etter hinderet kalles magasuget, for her går det unna!
Spirit hadde ingen planer om å hoppe dette hinderet, og vi fikk flere stopp til tross for at vi også prøvde å "henge på slep" etter andre hester. Merkelig ble jeg ikke bekymret over at hun stoppet, fikk bare enda mer lyst til å komme over! Når vi så til slutt greide det må jeg si at det var det desidert morsomste hinderet i banen, det gir et skikkelig adrenalinkick!!
Avslutningsvis hoppet vi et hinder bestående av masse stokker "buntet" sammen. Hesten fikk relativt stort sprang over det. Her hoppet vi flere i rekke for at hesten skulle få "drahjelp". Jeg syntes faktisk dette hinderet var litt skummelt fordi anridning ble ganske skrå. Vi skulle holde godt til høyre for å få rettest mulig linje mot hinderet, men det er ikke enkelt når det løper 3-4 hester foran å drar...Men fint gikk det, likevel.
Det som ikke gikk så fint var at Spirit trampa inn i et rustent gjerde like etterpå. Jeg så det ikke, og trodde bare hun hadde tråkket i noe kvist da hun plutselig begynte å stampe ganske så hissig med bakbeina. Da jeg så at det var et gjerde, og at det hadde tredd seg langt oppover bakbeinet ble jeg en smule panisk (min barndomshest Whisky hadde gjort dette som ungest og skrekken satt i han resten av livet) Heldigvis er Spirit en fornuftig hest, så jeg fikk roet henne ganske raskt og da stod hun faktisk bom stille, som om hun skjønte at det var mest lønnsomt i denne situasjonen. Kloke hesten:-) Av alle ting så var det faktisk en fotograferende pappa som hadde en avbitertang, så han fikk kjapt klippet gjerdet vekk. Tror ikke det ville vært like enkelt å tre foten ut, det kunne fort ha gjort Spirit panisk. Hestesporten trenger virkelig menn med avbitertenger på innerlomma!:-)
Så var det bare ny "beinkjøletur" i Totak, deretter ble hesten sluppet i innhegningen hvor de skulle gå over natta, slik at både vi og hestene skulle slippe transportsrekket til og fra senteret.
Vi var likevel ikke oppe ved sentert igjen før nærmere 18, så dagen ble lang nok den. Etter mat (og vin selvsagt) rigget Bengt seg til med Gudfaren på dvd, men jeg var nok litt for euforisk til det så jeg gikk bort i låven å skravla litt før jeg køya.
NB!Grunnen til denne særdeles detaljerte bloggingen er nok at vi ligger med vogna så nære kontoret på senteret at vi har tilgang til nettverket. Så jeg kan skrive mens jeg forsatt husker, min husk pleier vanligvis ikke å vare så lenge:-)
Søndagen møtte vi opp nede på banen kl 10, og da gikk vi banen som vi skulle ri på egenhånd. Tror nok det var flere enn meg som var spente. Våre hester hadde vært temmelig hissige dagen før, og spesielt Kristin hadde sine fulle hyre med å holde Callimero i sjakk før start. Han skjente i "alle" retninger før han kom avgårde, så jeg tror nok Kristin var en smule støl i armmusklene etter helga.
Nå var det slik at ingen av hestene hadde noen planer overhodet om å bli fanget inn etter nattens frihet på stor eng. Så det ble noen ville galopper hit og dit. Men det var tydeligvis litt spill for galleriet for etter noen ville galopper lot de seg villig fange inn:-) Og vi kunne varme opp på sletta i ro og mak.
Banen vi skulle ri bestod av 7 hindre, hvorpå det var etpar vi ikke hadde hoppet før. Noe som selvsagt bekymret meg litt før start. I tillegg til at jeg lurte på om jeg husket hvor løypa gikk. Heldigvis red jeg såpass langt ut i rekka at det bare var å følge det mest optråkka sporet.
Vi starte med 3 min mellomrom, slik at vi ikke skulle ri inn i hverandre dersom noen fikk stopp. Noen startet to og to, men vi valgte alle å starte alene. Jeg føler at det gir best kontroll på tempo, dessuten er det jo mest "autentisk".
Spirit, som hadde vært nokså gira dagen før sammen med de andre hestene ble en helt annen når vi kom ut i skogen alene. Det var som om hun plutselig overlot tilliten til meg nå som hennes firbente allierte ikke var der lengre. Så hun var kjempesnill, bremset når jeg ba om det, og svarte framover når jeg trykket på. Jeg hadde bestemt meg for å "feige ut" i magasuget, ihvertfall dersom gjennomkjøringen hadde vært fin så langt. Og ettersom Spirit var så flink (og på det tidspunktet også temmelig tungpusta) valgte vi lightutgaven. Så vi fikk en kjempefin runde, og det var med en skikkelig god følelse at vi "fløy" over det siste dekkhinderet som førte inn i innhegningen. Kjempestolt!
Meg og Spirit
Monica og Dinaro
Kristin og Callimero
Straks etter målgang skal man av hesten og jogge den stund så den får ned pulsen. Så Spirits puls ble omvendt proposjonal med min:-) Jeg pusta å peste rundt med hest på slep. Her må det trenes!:-)
Så dro vi i flokk og følge ned til vannet for nedkjøling. Var utrolig deilig å bare sitte der å se utover vannet og fjellet, mens man var stråle fornøyd med dagens innsats.
Skritteturen hjem igjen gikk i en litt annen løype enn ned og den var også mye hyggeligere ettersom den gikk til dels nede ved vannet. Er jo utrolig pent der.
Kristin og Callimero
Jeg er kjempefornøyd med helga, det eneste som er synd er at jeg ikke har gjort dette før! Det er vel kanskje usikkert hvor mye nye driftere av senteret prioriterer feltritt. Det er jo ganske krevende i forhold til vedlikehold av bane, samt avstanden fra senteret. Vi får se!
Beundringsverdig er det at Maria som driver Rauland ridesenter og som har disse weekendene alltid er like rolig! Og det smitter på oss deltagere, det er helt sikkert. Jeg er ikke sikker på om jeg har våget det samme med en annen instruktør...
Også må Anne nevnes da, alltid tilstedeværende Anne som holder hester, passer unger, fotograferer, fanger løse hester etc etc etc, listen kan gjøres lang. Det er hun som har tatt de fleste bildene fra helgen, med Kristins kamera. Virkelig moro å ha!
Vi fant ut at vi skulle drøye avreise til mandagen, så det ble pizza på Raulandstoga søndag ettermiddag. Enkelt og godt!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar